Tennis og Ledelse: Strategi under press

Å jobbe målrettet betyr ikke alltid å vinne.
Noen ganger seirer du. Andre ganger taper du finalen.

Oftere enn vi liker å innrømme, kommer du ikke dit en gang.

I desember skrev jeg om halvmaratonet i Egypt og hvordan kapasitet bygges over tid, stein på stein, og kan hentes fram når det gjelder. Den refleksjonen tok jeg med meg også hit.

Under Australian Open nylig fikk jeg se Novak Djokovic slå ut Jannik Sinner i semifinalen. En ny generasjon på full fart opp – og den «gamle» mesteren som fortsatt finner en vei til seier. Stor som vinner.

For to år siden satt jeg tett på banen i Paris under OL og så Djokovic vinne over erkerivalen Carlos Alcaraz i finalen. Gull. Den eneste medaljen han manglet. Kulminasjonen av et livsverk.

I år, i Melbourne, opplevde jeg mye av det samme, men med motsatt utfall. I finalen tapte Djoko mot "Carlitos" etter en brutal, tett og fysisk kamp.
To øyeblikk. Samme utøvere. To helt ulike resultater.

Det som gjorde sterkest inntrykk denne gangen, var ikke bare tennisen – den er i en egen liga – men det som kom etter kampen.

I en idrett der «kun seire teller», i hvert fall for Djokovic, leverte han et intervju preget av verdighet, takknemlighet og respekt. For teamet sitt. For motstanderen. For publikum. For reisen. Stor – også som taper.

Djokovic er av mange regnet som the GOAT. Samtidig er han en av de mest kontroversielle skikkelsene i moderne tennis. Emosjonell. Sta. Prinsippfast. Kritisk til systemer og rammer, som blandt annet kostet ham dyrt som under covid-perioden og boikotten av Australian Open. Likevel er det slående hvor elsket og respektert han er, også nettopp i Australia. For spillet. For mental styrke. For viljen til å stå i motvind. Jeg kjenner ingen annen som er mer rå på dette enn han.

Som aktiv tennisspiller selv – og dette er idretten jeg elsker mest, av mange – treffer dette ekstra godt. Jeg kjenner igjen arbeidet bak: timene på banen, justeringene, frustrasjonen, gjentakelsene. Tennis er brutalt ærlig. Du står alene på banen med ansvaret, men lykkes aldri alene over tid.

Dette er noe tennisverdenen ofte er gode på å vise frem. Mange spillere på touren er flinke til å løfte teamet rundt seg og vise respekt for konkurrenter. I andre idretter ser vi dessverre oftere det motsatte, der dette forsvinner når presset blir stort.

Og Alcaraz. For en utøver!
En kunstner. Kreativ, modig og leken – samtidig ekstremt målrettet. Han skaper entusiasme og kjærlighet til sporten. Det er også en form for prestasjon.

For meg handler dette ikke bare om tennis.
Det handler om veien mot å bli nummer én – i idrett, jobb og liv. Om å tåle kontrastene mellom seier og tap. Og om å fortsette å investere i prosessen – slik jeg også erfarte i maratonløpet.

Overføringsverdien til arbeidsliv og ledelse er større enn mange tror.