Pappa først. Trener etterpå?

Den siste uken har jeg skrevet om motivasjon, tillit og psykologisk trygghet. Temaer vi ofte snakker om i ledelse, men som kanskje blir enda viktigere hjemme.

For hva skjer når du vil motivere, men skaper press? Når du vil hjelpe, men tar for mye plass? Og når barnet ditt trenger trygghet mer enn korrigering?

For meg treffer dette også tennisbanen. 🎾

Jeg har spilt tennis nesten hele livet, og jeg spiller fortsatt en god del.

Jeg er også utdannet tennistrener, og kanskje aller finest: Jeg får dele sporten med familien min. Både kona mi og barna våre på snart 5 og 7 år spiller tennis. 👨‍👩‍👧‍👦

Det er noe veldig fint med det. Men også noe krevende.

Tennis er en fantastisk skole i livet, og det å jage en drøm er noe vakkert. Men en forelders oppgave er først og fremst å tro på barnet sitt, ikke å legge press på dem eller leve reisen for dem.

For hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg kjent på stolthet når barna får det til. Men jeg har også kjent på frustrasjon, og litt irritasjon, når det ikke går fullt så bra. Og akkurat det er kanskje ikke så bra. 💣

Muligens er det nettopp derfor spørsmålet traff meg da jeg så refleksjonen rundt at Novak Djokovic ikke ønsker å være trener for sine egne barn. Uten sammenligning for øvrig, men tanken er interessant: Kanskje er det viktigere å være pappa enn trener.

Samtidig er dette ikke svart-hvitt. Norges beste tennisspiller gjennom tidene, Casper Ruud, har faren sin som trener. Mange topputøvere har hatt foreldre som både støttespillere og trenere på veien mot verdenstoppen.

Det viser kanskje at spørsmålet ikke er om foreldre kan være trenere, men 𝑛å𝑟, ℎ𝑣𝑜𝑟𝑑𝑎𝑛 og ℎ𝑣𝑜𝑟 𝑙𝑒𝑛𝑔𝑒 det er riktig.

USTA beskriver foreldrerollen i tennis først og fremst som støtte, trygghet og ubetinget backing. Forskning peker også på at kombinasjonen forelder og trener kan gi både kvalitetstid og motivasjon, men også rolleforvirring, press og konflikt.

Og kanskje er noe av dette også aldersbetinget.

Når barna er små, kan det være helt naturlig at mor eller far introduserer leken, bevegelsene og gleden ved sporten. Men etter hvert kan det hende at relasjonen er best tjent med at andre tar en tydeligere trenerrolle.

Bildet til dette LinkedIn innlegget er for øvrig litt artig. Der har jeg satt mitt eget ansikt foran barnas. Det er ment for å si noe om hvor lett det er å projisere egne ambisjoner over på dem. Eller hvor høye forventninger man kan komme til å stille, fordi man selv alltid har stilt høye krav til egen utvikling.

Det er i alle fall en nyttig påminnelse for meg.

Jeg elsker tennis.

Jeg elsker at familien min også gjør det. 💯

Men kanskje er ikke min viktigste oppgave å utvikle slagene deres.

💙 Det er selvfølgelig å bevare gleden. ❤️

👉 Hva tenker du?

Er det en styrke eller en fallgruve at foreldre også er trenere?

Og er dette noe som endrer seg med alder?

#tennis #foreldrerollen #idrettsglede #mestring #utvikling #ledelse