Når én feil blir hele historien

Det er lett å støtte et lag når alt går bra. Den virkelige testen kommer når noen gjør en feil.

Ørjan Nyland hadde en tung kveld mot Portugal. En feilpasning ble avgjørende, og det er selvfølgelig legitimt å diskutere prestasjonen. Men det er noe annet å gjøre én spiller til forklaringen på hele resultatet.

For Norge hadde også store muligheter andre veien. Haaland og de øvrige offensive spillerne hadde heller ikke dagen foran mål.

Ståle Solbakken var tydelig etter kampen: Ser man bak resultatet, var dette en av de sterkeste prestasjonene fra et norsk landslag på lang tid!

Likevel er det ofte den mest synlige feilen vi husker. Og jeg ser det dessverre altfor ofte.

Det gjelder ikke bare i fotballen. Det skjer også i virksomheter, salgsteam og prosjektgrupper. Ledere kan gjøre det. Medarbeidere kan gjøre det. Supportere gjør det nesten hele tiden.

Når noe går galt, er det fristende å peke på individet fremfor å forstå helheten.

Norge er heldige som har spillere som Haaland og Ødegaard i verdensklasse. Men vi kan ikke forvente verdensklasse i alle posisjoner, og vi bør ikke bli historieløse. Det er ikke mange år siden norsk herrefotball var langt unna nivået vi nå forventer som en selvfølge. Ingen virksomhet kan heller forvente et lag bestående av bare topprestasjoner og feilfrie mennesker.

Vi må utvikle og bygge rundt dem vi faktisk har.

Nyland spiller ikke fast i klubb akkurat nå, og det påvirker selvfølgelig situasjonen. Men han har også levert på høyt nivå for Norge tidligere, senest i VM for bare få måneder siden mot noen av verdens beste lag. Én dårlig kamp visker ikke ut det. På samme måte fritar tidligere prestasjoner ingen fra ansvar når feil skjer.

Men Nyland kan ikke ansvarliggjøres for at Norge ikke har flust av toppkeepere som holder internasjonalt høyt nivå.

Det er forskjell på ansvar og skyld.

Sterke prestasjonsmiljøer trenger tydelige krav, ærlige tilbakemeldinger og konkurranse. Men de trenger også en kultur der mennesker kan gjøre feil uten å bli redusert til feilen — det psykologisk trygge rommet handler ikke om fravær av krav, men om at feil kan tas på alvor uten at én person blir hele historien.

For når én person blir syndebukk, lærer vi ofte mindre om laget, systemet og helheten. Kanskje er det også her flere av oss bør gå litt i oss selv.

Når gjorde du sist en feil som medarbeider, leder eller kollega?

Ble hele prestasjonen din da redusert til den ene feilen? Eller ble den feilen brukt som mål på hvem du var og hva du kunne få til videre?

Sterke lag beskytter ikke mennesker mot ansvar. De beskytter dem mot å bli stående alene med hele skylden.

Det gjelder på banen. Og det gjelder på jobb.